HUNDENS LUKTESANS Del 1

”Hundens luktsinne” var tittelen på en serie artikler i det svenske tidsskriftet Jaktjournalen for november 1987 til mars 1988, med Lars Alm som forfatter. Artikkelserien var meget grundig og lærerik.

Med tillatelse fra sjefredaktør Holger Nilsson i Jaktjournalen kan hele serien presenteres i norsk oversettelse. Bilder og illustrasjoner fra Jaktjournalen er ikke gjengitt i sin helhet.

Oversettelse og tilrettelegging: Leif Håkon Berg

”Ingen kan som haren sørge for at det er vanskelig å følge sine spor. Når ”pus” tverrvender og løper tilbake, for siden å gjøre et plutselig avhopp – ja da får de fleste støvere, drevere, beagler og dachser problemer. Det blir tap. Men rett som det er skriker hunden. Hareduften stikker i hundenesen. Hunden auser på og losen går igjen, til jegerens store glede.

Hvilken makeløs luktesans som våre firbente jaktkamerater har!”

Derfor oppfatter hunden lukt

Jakthunden er en luktemaskin av stort format. Hundens lukteorgan er likevel slik som menneskets, men mye større!

Luften som vi puster inn inneholder en mengde molekyler fra våre omgivelser. En del av disse partiklene kommer fra dyr og planter, og kan inneholde stoffer som utløser luktimpulser.

Inne i nesen hos de fleste dyr sitter lukteslimhinnen. Den er kledd av millionvis små hårstrå, ”flimmerhår” som fanger opp luktpartiklene. Om man ser på en normal slimhinne i mikroskop, ser denne ut som en "kornåker" med flimmerhår som står oppreist og nærmest "blåser i vinden". Flimmerhårene, eller ciliene som de også kalles, ligger innbakt i et tynt slimsjikt. Når de gassaktige luktestoffene treffer lukteslimhinnen løses de opp i slimsjiktet som holder luktehinnen fuktig. Luktestoffet omvandles til et elektrisk signal som går via luktnerven til luktesentrumet i hjernen.

Størrelsen på lukteslimhinnen varierer mellom ulike arter. Den eksakte størrelsen er vanskelig å bestemme. For mennesket oppgis ulike tall, fra 4 til 10 kvadratcentimeter. Klemmer en med tommelfinger og pekefinger over neseroten dekkes nesten hele det området der lukteslimhinnen sitter. Lukteslimhinnen er oppbygd av celler som har ulike funksjoner. Antallet lukteceller hos mennesket antas å være cirka 50 millioner.

Hunden overlegen i alt

Størrelsen av hundens lukteslimhinne er enda vanskeligere å bestemme. Det skyldes at nesten hvert hulrom i hundens nese er fylt av lukteslimhinner. En kan heller ikke utelukke variasjoner mellom raser. En dansk vitenskapsmann har oppgitt at hos en gjeterhund var lukteslimhinnen 175 kvadratcentimeter. I andre vitenskapelig arbeider kan en lese at hundens lukteslimhinne varierer mellom 25 og 175 kvadratcentimeter. Studerer en lukteslimhinnen i mikroskop, framgår det at den er ”foldet”. Den virkelige, eller effektive, overflaten er altså mye større enn oppgitte tall.

Om en kunne tenke seg å slette ut alle ”folder” på hundens lukteslimhinne, ville den sannsynligvis omfatte nesten et par kvadratmeter! Ulike oppgaver over lukteslimhinnens størrelse henger altså delvis sammen med hvordan en måler. Under alle omstendigheter rommer hundens lukteslimhinne flere hundre millioner luktceller, mange ganger flere enn hos mennesket!

Lukteslimhinnen – en kjempemessig ”lukteantenne”

Lukteslimhinnen hos både menneske og hund kan sammenliknes med en antenne som tar imot duftsignaler. Det merkelige er at konstruksjonen av dette organet stort sett er identisk hos alle virveldyr. Til og med de enkelte byggeklossene – cellene – er det nesten umulig å se forskjell på. Hos mennesket og hund ser luktorganet likt ut og fungerer dessuten på samme måte. Men hos hund er det betydelig større! Jo større en antenne er, desto sterkere blir signalene. Den svake hareduften registreres i hundens luktehjerne takket være at lukteslimhinnen er så stor.

I luktehjernen tolkes hareduften

En stor del av hundens hjerne fungerer som luktesentrum. Hos mennesket opptar luktesentrum, eller luktehjernen, en tjuendedel av hjernevolumet. En tredjedel av hundens hjerne er avdelt for å toke dufter. Hunden luktehjerne er altså nesten sju ganger større enn menneskets! Luktehjernen fungerer som en mottaksstasjon fra lukteslimhinnen. En kan ikke utelukke at duftimpulsene forsterkes i hjernen, selv om det meste taler for at det er lukteslimhinnens størrelse som gjør at hunden kjenner duften av vilt.

På grunn av at hundens luktehjerne er så stor, kan en uten videre påstå at hundens liv styres av lukter. En hund som har mistet luktesansen er ikke lenger en hund! Den kan derimot bli både blind og døv uten at atferden endres nevneverdig.

Jakthunder må ha god nese, bruker en å si. Det fins imidlertid ikke noe som tyder på at den mest forherdede selskapshund har særlig dårligere luktesans enn støvere eller andre hunder som er kjent for ”å ha god nese”. Evnen til å finne vilt og jage sitter nemlig i hjernen!

Antenne, overføringskabel og tolkingsstasjon

Vi kan oppsummere slik: Lukteorganet hos både menneske og hund kan skjematisk inndeles i tre enheter. For det første lukteslimhinnen – antennen som tar imot duftpartiklene. For det andre luktnerven – som transporterer duftsignalene videre til hjernen. For det tredje mottaksstasjonen – det vil si luktehjernen eller luktesentrum, der duftinformasjonen tolkes.

Slik skiller støveren mellom hare og rådyr

Både dyr og mennesker kan skille mellom og identifisere mengder av ulike lukter. Det skyldes at hver enkelt lukt har sin spesielle struktur eller form.

Når haren blir skremt eller påskutt endrer den lukt. Det tar en kort stund før hunden kan tolke det nye luktbildet. Det er tilstrekkelig til at den skal få tap!

For at en luktimpuls skal kunne oppstå, må den utløsende duften komme i kontakt med sansecellene i lukteslimhinnen. En teori om hvorfor både mennesker kan skille mellom ulik dufter er at cellene i lukteslimhinnen har ulike oppgaver, det vil si at cellene tar i mot og videresender den lukt eller duftgruppe som de er tilpasset for.

Mye taler for at det er luktmolekylenes struktur eller ”utseende” som registreres i sansecellen. Hver lukt har sin spesielle form. En kan sammenlikne luktesignalet med en puslespillbit, som via luktenerven oversendes til luktesentrum i hjernen.

Hare og rådyr har altså helt ulike duft-puslespillbiter. Disse kan imidlertid også variere i form hos hvert individ, avhengig av om dyret tilfeldig avsondrer nye duftemner i en gitt situasjon.

Puslespillbitene tolkes i hjernen

I hjernen faller bitene i puslepillet på plass, det vil si de tolkes og oppfattes av hunden. Men hvis puslespillbitene endrer form, det vil si at nye - eller litt endrede duftpartikler kommer når hunden er i los, ja da kan den få tap!

Jegere diskuterer i blant hvorfor det ofte blir tap når haren blir påskutt. Forklaringen er at haren mest sannsynlig endrer lukt når den blir skremt eller skadd. Det oppstår helt enkelt lukteemner som forstyrrer luktbildet for hunden. Den nye lukten endrer duft-puslespillbitenes form. Det er nok tilstrekkelig til at hunden får tap, selv om det ofte dreier seg om en kort stund.

Vegtapene

Når haren går ut på en veg oppstår det ofte problemer for hunden. Vegtap kan være meget vanskelig å oppklare for hunden. Årsaken er sikkert at hareduften er lettflyktig på den slette vegen. Dessuten kommer andre og sterke dufter fra vegdekket. Hunden har vanskeligheter med å klare det nye duftbildet,  duft-puslespillbitene endrer form.

Vanskelig hare varierer sin lukt

Hvordan hunden oppfatter losdyret når det gjelder lukt dreier seg om store forskjeller fra en art til en annen, og sannsynligvis også mellom individer innen en og samme art.

Alle kjenner til at rådyr lukter så sterkt i hundenesen at det er sjelden en rutinert hund har problem med å følge spor etter et rådyr. Trolig er det kjertler på klauver og ben som sprer den velduftende ”luktskyen”. Kjertlenes fremste oppgave er å avgi luktsignaler når rådyrene ”snakker med hverandre”.

Haren er betydelig mer vanskelig å jage enn rådyret. Merkede harer i et stort vilthegn avslørte at visse individer var betydelig vanskeligere å jage enn andre. Hvis hunden tok ut den ”grønnmerkede” haren, ble det oftest hakkelos med mange tap. Normalt antar en at en ”vanskelig hare” odder mye og gjør mange avhopp, men det kan også være forandringer i duftbildet som forvirrer hunden.