HUNDENS LUKTESANS Del 2

Derfor jager hunden i riktig retning!

At en hund kan følge et spor i riktig retning, til tross for at den ikke har sett losdyret, er gåtefullt.  En logisk og menneskelig forklaring er imidlertid ikke nødvendig, hundens verden er jo ikke vår!

I bøker og fagtidsskrifter er det skrevet atskillig om hundens evne til å følge et spor i riktig retning. Mange hypoteser er imidlertid tilpasset menneskets analyseevne. De tilfredsstiller i første rekke våre krav på en logisk og praktisk forklaring. Spekulasjonene fører på den måten til at en forenkler virkeligheten.

En stor del av hundens hjerne er avsatt til å kjenne og tolke dufter (se del 1). Luktesentrum utgjør en tredjedel av hjernen. Luktehjernen er mye større enn menneskets.

Ikke hele sannheten

Partikkelforflytning i den retning som losdyret løper er en av flere teorier om hvorfor hunden skjønner i hvilken retning losdyret har beveget seg. Når haren passerer en veg, transporteres vegetasjonsrester med dyret opp på vegdekket, og materiale fra vegen føres deretter ut i terrenget. Hvor som helst der losdyret rører på seg forflyttes partikler (jord, grus, støv m.m.) fra markoverflaten i den retning som dyret beveger seg.

En annen forklaring er at vitringen fra losdyret avsetter seg på en bestemt måte, avhengig av i hvilken retning losdyret beveger seg. Forholdet kan sammenliknes med å en rette en sprayflaske med maling mot vegetasjonen. ”Framsiden” av blad og gresstrå farges, mens ”baksiden” stort sett ikke farges. Teorien har imidlertid svake punkter. Det er for eksempel ikke trolig at en hund kan oppfatte vitringens fram- og bakside i løs snø!

Begge disse forklaringer er logiske, men at disse to teoriene er hele svaret på gåten om hvorfor hunden – med luktesansene – kan avgjøre i hvilken retning losdyret har løpt, er lite trolig.

I flere artikler om hundens luktesans berettes det om en hund som kunne følge sporet etter en ”luktfri” glasskule som ble slept i en line gjennom terrenget. Påstanden er korrekt, men sier likevel ikke særlig mye om hundens evne til å følge et spor. Der kulen har passert oppstår en annen duft sammenliknet med omgivelsene. Det kommer av at vegetasjonen knekker eller klemmes ned av kulens tyngde. Kulen selv avgir ingen vitring, men det dannes et spor på grunn av at kulen ”rører om” i markoverflaten. Forandringen registreres av hunden. Det går jo lett an å lære en hund å identifisere narkotika, sprengstoff, råttent trevirke m.m. En kan sikkert sette en hvilken som helst spordyktig hund på et ”spor”, uansett hva dette består av, og få hunden til å følge vitringen. Lukten må imidlertid ”bety noe” for hunden! Enten er den dressert til å følge og markere spesielle dufter eller så er det arvelig betinget. I begge tilfeller kan mennesket påvirke resultatet av hundens arbeid ved ros og belønning!

Partikkelforflytningen som oppstår når losdyret beveger seg har etter alt å dømme ingen større betydning for den drivende hundens evne til å følge sporet. Om hunden hadde registrert ”omrøringen” i markoverflaten der viltet har løpt burde den ha vært mindre påvirket av vær og vind for å kunne jage. Losdyret forårsaker jo partikkelforflytning uansett hvilke værforhold en har.

Alle som jakter med harehund kjenner imidlertid til at værforholdene ofte gjør at det er vanskelig eller nesten umulig å jage. I 3 del om hundens luktesans skal vi la meteorologen komme til orde og fortelle om hvordan været påvirker hundens evne til å jage.

I og for seg kan det være slik at hunden observerer partikkelforflytning når den avgjør i hvilken retning losdyret har gått. Når hunden derimot er i los, stoler den på vitringen fra losdyret. Dette forekommer likevel usannsynlig. Hvorfor skulle hundene i den ene situasjonen, men ikke i den andre, legge merke til hvordan vegetasjonsrester, jord, grus, støv eller snø har blitt beveget? Hunden har jo en enormt god evne til å lære seg å utnytte slikt som den har fordel av!

Noe som ytterligere taler mot teorien om partikkelforflytning eller ”glaskuleeffekten” er når haren løper over en pløyd åker. Jord festes i rikelig mengde under harens poter, partikkeltransporten er betydelig. De fleste jegere vet likevel at hunden ofte ikke klarer å jage hare over pløyd åker. En bruker ofte å si at underlaget fester seg på haren i stedet for det motsatte. Normalt er det jo harelukten som avsettes på underlaget.

Sporet som hunden følger består av vitring fra selve losdyret, og bare i liten utstrekning av duftpartikler fra omgivelsene. Fra pels, hud, kjønnsorgan analåpning, kjertler i huden og fra utåndingen avsondres luktpartikler. Av disse dannes det et duftspor som dyret etterlater seg. Sporet er sammensatt av flere ulike substanser. Visse luktstoffer er lettflyktige, og avdunster fort. Andre er sekretartede, og bevares derfor under forholdsvis lang tid. Det beror på at duftpartiklene er oppløst i stoffer med ulik kjemisk sammensetning, for eksempel fett.

Sporets ”utseende”

Duftsporet etter viltet har en viss struktur eller ”utseende”, først og fremst avhenger av i hvilken retning viltet har beveget seg. Hunden opplever og tolker et duftbilde som i hovedsak består av ulike luktestoffer fra drevdyret. Duftbildet har flere dimensjoner. Luktpartiklene kan jo feste seg på kvister og sveve tilfeldig i lufta. Anta at alle luktsubstanser som hunden sammenkobler med losdyret danner en form som i figur 2.

                                      Figur 2

Duftbildets struktur som sådan avslører ikke dyrets bevegelsesretning. Hunden har imidlertid evnen til å skille mellom styrken til ulike luktpartikler innenfor et begrenset område.

 La oss ”dele opp” duftbildet (figur 3).

                                             Figur 3

 I del A og B har haren landet etter et hopp. I del C, og D og E har et nytt hopp framover startet. Når haren på nytt får maksimal markkontakt, dannes en ny ”A- ” og ”B-del”.

Hunden ”leser” duftbildet og skjønner hvilken retning som losdyret har tatt (figur 4)

.

                       Figur 4

Duftbildets struktur varierer innenfor vide rammer avhengig av viltart, hvor losen har gått, fart og hvordan viltet forflytter seg. Alle duftbilder som dannes av et vilt har imidlertid samme grunnform, som i første rekke henger sammen med dyrets bevegelsesretning. Hunden, med sin velutviklede luktesans, kan sikkert identifisere duftbildets form. Men hvordan vet hunden hva som er ”fram” og hva som er ”bak”?

I duftbildet inngår også en tidsfaktor! Uerfarne jakthunder kan ofte jage flere hundre meter på bakspor før tidsfaktoren gir utslag og avslører at sporet ”blir kaldt”. For at hunden skal forstå duftbildets struktur eller utseende, må den ha gått bakspor! Unghunden forsøker og mislykkes. Det kan være slik at det er først når hunden går på bakspor at den lærer seg at duftbildet peker i en bestemt retning! Med en viss erfaring forstår hunden å utnytte duftbildet, i stedet for å bedrive tids- og energikrevende undersøkelser etter lossporet.

Hva er det som tyder på at teorien om duftbildet er riktig? Kan det ikke være slik at hunden avgjør retningen på sporet ved å sammenlikne alderen på sporavtrykk innenfor en strekning på noen meter? Det måtte bety at hunden kan registrere en tidsforskjell på noen få sekunder. Lengre tid tar det jo ikke for et losdyr å bevege seg tjue, tretti meter. Hunden har riktig nok en fantastisk luktesans. Men at den skulle kunne avgjøre retningen på et flere timer gammelt harespor ved å bestemme aldersforskjellen mellom sporavtrykk over en så liten strekning er usannsynlig.

Det er likevel ingen tvil om at tidsfaktoren har betydning. Hunden kan ”måle tiden”, det vil si registrere i hvilken retning sporet blir ”kaldere” eller ”varmere”, men da beveger hunden seg en forholdsvis lang strekning etter lossporet. Men når hunden bestemmer sporets retning innen et begrenset område, tolker den høyst sannsynlig duftbildets form, som avslører viltets bevegelsesretning.

Alle som har jaget hare i hegn eller på små øyer vet at de fleste hunder har problemer med å jage vilt som beveger seg innenfor et lite område. Forholdet er det samme når haren ”går svært trangt”, selv om jaktområdet ikke er begrenset. Årsaken er sikkert at duftbildene etter noen runder flyter sammen i ulike ”bevegelsesretninger”. Duftbildene er jo ikke en liten flekk på bakken, men oftest en meterbred ”korridor”.  Etter hvert som tiden går etter at viltet har passert blir duftbildet mer omfangsrikt og vanskelig å tolke, fordi luktpartiklene spres og dunster vekk. Når så haren har krysset sitt eget spor flere ganger, eller har ”gått opp igjen”, flyter ulike duftbilder sammen og hunden får problemer med å ”lese sporet”.