HUNDENS LUKTESANS Del 3

Slik påvirkes vitringen av været

(Forfattere Gösta Håkansson og Lars Alm)

Har du blitt overrasket av ”holkeføre”, selv om lufttemperaturen er pluss 2 -3 grader? Det kan hunden oppleve også! Effekten blir jo ikke så fatal som på vegen, men isen binder vitringen hardt til underlaget og hunden klarer ikke å følge sporet.

Visse duftemner fra haren er så lettflyktige at de har liten eller ingen betydning for hundens evne til å følge sporet. Andre substanser er oppløst i stoffer som er mer holdbare. Luktestoffets kjemiske struktur har ofte veldig mye lavere frysepunkt enn vann. Flyktigheten, på samme måte som fuktigheten (damptrykket), avtar imidlertid med temperaturen. Luktpartiklene kan bindes til bakken eller fordampe, avhengig av temperatur, vind og nedbør.

En forutsetning for bra los er at duftpartiklene er aktive, det vil si at det foregår en kontinuerlig fordamping. To faktorer er spesielt viktige for at fordamping skal kunne foregå. For det første at luften er kaldere enn bakken. For det andre at det blåser en frisk vind.

De fleste jegere har lagt merke til at hunden kan jage med nesen et par desimeter over bakken. En annen gang går hunden steg for steg, med nesen tett ned mot bakken. I det siste tilfellet er vitringen hardt bundet til bakken; fordampingen er ubetydelig.

Fordamping

Med fordamping menes at luften tilføres vanndamp fra omgivelsene, for eksempel fra bakken. Fordamping krever varme som tas fra underlaget, og som dermed avkjøles om ikke varme tilføres.

Om en koker vann, vil vannet etter en stund ha fordampet. Fordampingen er størst når underlaget har høyere temperatur enn luften. Vitringen ”koker” når bakken er varmere enn luften, og lukten fra viltet stikker i hundenesen.

Når det blåser ”tørker det opp”, pleier en å si. Årsaken til fordampingen er at vanndamp føres bort av vinden, både horisontalt og vertikalt. Det siste beror på turbulens som av og til oppstår i luften når den strømmer over en ujevn overflate. Når vanndamp fordamper frigjøres det luktpartikler fra losdyret, og hunden kan lett jage.

Ved all fordamping går det med store mengder varme. I dette tilfelle tilføres det ikke varme, og overflaten av bakken avkjøles etter hvert. Det er som regel en fordel for hunden at det blåser friskt når losen går, men nattsporenes ”levetid” kan forkortes om det er kraftig vind om natten og i morgentimene.

Under selve losen kan meget sterk vind skape problemer. Det kan skyldes at bakken har tørket opp og blitt så avkjølt at fordampningen stort sett har holdt opp. En annen årsak er også at duftbildene av losdyret ødelegges av vinden.

Alle har sikkert opplevd eller hørt om ”holkeføre i plussgrader”. Det som gjør at en blir overrasket av slikt holkeføre er at det dannes is selv om temperaturen i lufta er flere plussgrader. Årsaken er følgende. Som det er nevnt tidligere krever fordampning varme, og varmen tas fra underlaget. Om bakken er våt og vinden er frisk, kan det inntreffe at bakken avkjøles til null grader, og det dannes et islag, til tross for at lufttemperaturen er 2 – 3 plussgrader.  På vegbanen dannes en ishinne, men forholdet er naturligvis akkurat det samme over annen markoverflate.

”Vitringen fryser fast”

Vanndamp bindes til marken når underlaget er kaldere enn lufta. Dogg dannes på bakken. Ved kuldegrader går vanndamp direkte over til iskrystaller og danner rimfrost. Vitringen ”fryser fast” eller isolere av isen.

All nedbør og tåke kan være underkjølt. I slike tilfeller har vanndråpene en temperatur som er laver enn null grader. Når slike dråper treffer bakken eller vegetasjonen, fryser de umiddelbart til is, og det kan dannes et tykt islag. Underkjølt tåke danner isavleiringer på samme måte.

Underkjølt nedbør viser at det fins et luftlag med plussgrader høyere opp i lufta. Underkjølt regn bruker derfor etter relativt kort tid å etterfølges av vanlig regn med plussgrader.

Is i sporet

Når det er tåke og dis om vinteren er det alltid risiko for isdannelse. Det kan imidlertid dannes is uten at det er tåke eller underkjølt regn. Hvis mild luft brer seg over en underkjølt overflate, oppstår det ofte rimfrost. Fenomenet kan studeres hvis tar ut ei teskje som har ligget i en fryseboks. Et tynt islagdannes rundt skjea når den får kontakt med romtemperaturen.

Isdannelse og los passer dårlig sammen

Nedbør behøver ikke å medføre at en los går dårlig. Har hunden først fått ut, kan losen ofte gå bra selv om det regner eller snør. Nedbør som sådan hindrer altså ikke at vitringen fordamper. Nedbør og tåke med is- eller rimfrostdannelse der hunden jager er derimot den verst tenkelige værsituasjon. Hunden klarer som regel ikke å jage. I hvert fall går losen meget hakkete, og tapene blir mange og lange.

Dårlig los i lavtliggende del av terrenget

Mange jegere har lagt merke til at en los kan gå dårlig i lavtliggende deler av jaktterrenget. Vinterstid er det vanlig med såkalte omvendte temperaturforhold, ved at temperaturen øker med høyden (mens det normale er det motsatte). Ofte kan det være minus 15-20 i dalbunnen og 0 grader bare noen hundre meter høyere.

Kontrastene kan være store også ved betydelig mindre høydeforskjeller. I et meteorologisk eksperiment var temperaturen ved bakken minus to grader, og i femten meters høyde pluss sju grader.

Om vinteren samles ofte kald luft over lavtliggende partier i naturen. Luften kan likevel inneholde en viss mengde vanndamp. Ved null grader er det for eksempel fire gram vanndamp i en kilo luft. Ved minus ti grader kan luften inneholde bare to gram vanndamp. I begge tilfeller er relativ fuktighet 60-100 %.

Hvis ytterligere fuktighet tilføres, dannes vanndråper (dogg eller tåke). Ved minusgrader omdannes vanndamp direkte til is (rimfrost). Vitringen isoleres fordi fordampningen opphører. Hareduften er for svak til at hunden kan jage bra.

Snøkonsistens

Vannmettet snø er dårlig jaktføre. Situasjonen oppstår ofte ved rikelig regn på snødekket mark eller ved rask nedsmelting. Når sporene blir mørke eller ”blåfargede” der vi har satt våre fotspor, inneholder snøen som regel så mye vann at hunden har problemer med å jage. Løs, djup snø kan også være vanskelig. Snøen raser ned i sporene, bruker en å si. Det ligger en kjerne av sannhet i påstanden. Vitringen isoleres og hunden tvinges til å kjøre nesen ned i den lette, kalde snøen. Selvsagt gjør dette det vanskelig for hunden.

Ved væromslag fra kaldt til varmt vær kan snø i store mengder rase fra trærnes grener. Hvis trærne står tett der losen går, kan sporene etter haren dekkes av nedrast snø. Losen blir hakkete, og i blant blir det umulig for hunden å holde losen i gang.

Hvis det er vindstille kan en hard snøoverflate og kraftig skare svekke duftsporet etter viltet. Ved frisk vind fordamper imidlertid vitringen også fra gammel, hard snø og losen kan gå riktig fint selv om underlaget ikke er det beste.

Et tynt lag nysnø er ikke bare trivelig for jegeren, det er også en fordel for hunden. Vitringen ”lever lenger” i myk snø enn på en hard snø- eller skareoverflate.

Kulde

Hunder kan generelt følge et spor selv i sterk kulde. Luktstoffets flyktighet avtar selvsagt i takt med at temperaturen faller, men om det ikke forekommer værforhold som forhindrer fordamping, frigjøres likevel tilstrekkelig med duftpartikler til at hunden skal kunne jage.

Det kan imidlertid dannes en ”kaldlufthud” som vanskeliggjør eller umuliggjør los. De innfallende kortvarige solstrålene varmer opp bakken, som i sin tur sender ut langbølget stråling som varmer opp lufta. Markoverflatens oppvarming avhenger mest av to faktorer. For det første solstrålenes innfallsvinkel, og for det andre av markoverflatens beskaffenhet. Det siste kan sammenliknes med våre klær. Sommerstid går vi ofte i lyse klær. Hvite klær reflekterer solstrålene. Om vinteren bruker vi ofte mørke klær, ettersom de absorberer solstrålene. I naturen motsvares de hvite klærne av snø, som ”dessverre” forekommer om vinteren. Vinterstid er solstrålenes innfallsvinkel meget liten (sola står lavt), noe som medfører at utstråling dominerer kraftig. De svake solstrålene reflekteres fra snøoverflaten. Ved rolig vær kan derfor meget lave temperaturer oppstå over snøen. Situasjonen kjennetegnes blant annet av at luftfuktigheten i ”kaldlufthuden” er meget lav, for eksempel 20-30 %. Noen fordamping fra snøoverflaten skjer heller ikke, og hunden kan som regel ikke jage.

Oppsummering

Positive værfaktorer

1. Bakken er varmere enn lufta
2. Relativ høy luftfuktighet
3. Tynt lag av nysnø

Negative værfaktorer

1. Underkjølt nedbør
2. Kornsnø
3. Tåke som danner rimfrost og is
4. Høy luftfuktighet (90-95 %) i samband med minusgrader
5. Hard og ujevn vind (over 10 m/sekund)
6. Væromslag, særlig når en varmfront passerer

Vinterjakt – slik varierer vitringen innen et jaktterreng

Innenfor en avstand på bare et par hundre meter kan det være vidt forskjellige vitringsforhold. Kontrastene kan i blant være så store at hunden får problemer. Vitringen kan plutselig bli mye svakere.

Under en jaktdag kom vi ut for flere ulike værfenomen innenfor et mindre areal. Her kommer en forklaring av ulike værforhold som gjorde at muligheten for en god los ble vanskeligere eller helt umulig.

A.     En kald februarmorgen var lufttemperaturen – 6 på vel en meters høyde. På samme sted og tid var temperaturen i snøoverflaten – 11,5. ”Kulde” strålte ut fra snøen (det vil egentlig si varmeutstråling). Avdunstningen var nesten lik null og hunden hadde store problemer med å jage.

B.     Den store, tette granplantingen kan vinterstid sammenliknes med en fryseboks. Selv om det blåser ganske friskt er det vindstille inne i plantefeltet. Verken sol eller vind klarer å trenge inn i den tette ungskogen. Klimaet er i hovedsak konstant, til tross for at endringene utenfor kan være forholdsvis store. Ofte målte vi samme temperatur på bakken og i luften. Ikke sjelden var det kaldere inne i granplantefeltet enn i omgivelsene. Da det ofte er vindstille i tett skog var avdunstningen svært liten. Hunden fikk ofte tap, vitringen var for svak.

C.     På den store myra og også på snauflatene omkring får vinden ofte fritt spillerom. Ved frisk eller sterk vind avkjøles markoverflaten kraftig. Lufttemperaturen kan være flere plussgrader, mens markoverflaten er kaldere enn null grader. Et tynt islag dannes og vitringen isoleres. Fordampingen avtar og hunden får tap.

D.     I lavtliggende terreng samles ofte kald luft. Tåke er ikke uvanlig. Tåka kan ”smyge ned” og danne et tynt islag over markoverflaten. Vitringen bindes hardt til bakken og hunden får store problemer.

E.      Høydeforskjellen mellom D og E er seks meter. Ved E var temperaturen + 3, mens den ved D var – 2. I dalsøkk og andre lavtliggende deler av terrenget dannes i blant en såkalt ”kaldlufthud”. I slik kaldluft er ofte fuktigheten svært lav. Avdunstingen er ubetydelig og hunden klarer ikke å følge sporet etter haren. Høyere opp, ved E, rådet det helt andre forhold med hensyn til vitring. Vanndamp og harevitring fordampet og losen fløt godt. Så store kan forskjellene være innom et fåtalls meter i avstand.

Var det værets feil at støveren ikke ble rådyrren?

En bra og jaktsugen støver blir ofte ikke rådyrren før den klarer å holde haren på benene. Hunden må lykkes med å drive hare. Det må lønne seg for hunden å holde seg på tapet.

Problemet er bare det at for en unghund er haren forholdsvis vanskelig å jage. Rådyret lukter antakeligvis mye sterkere, og det finner heller ikke på så mye ”fanteri” i losen som haren. Også rådyr kan foreta avhopp og i blant også ”gå bakspor”, men det kan likevel ikke sammenliknes med harens ”krumspring”. Under alle omstendigheter er rådyret lett å jage og det tilfredsstiller hundens jaktlyst.

Unghunden må ha støtte og hjelp under harelosen. En viktig ”regel” er å utnytte været riktig, det vil si at en jakter når føret er best.

Rådyr lukter – men ikke haren

Når det er dårlig jaktvær slutter det tidligere å lukte av harespor enn av rådyrspor. Og en kan jo ikke forlange av en unghund at den skal jage hare hvis det ikke fins spor som lukter tilstrekkelig sterkt. Under slike forhold kan en heller ikke vente at støveren skal bli rådyrren.

Det kan ikke utelukkes at mange støvere som har vært vanskelig - eller umulig å gjøre rådyrrene alt for mange ganger har blitt sluppet når været umuliggjør harelos. Det eneste som fantes var rådyrenes forføreriske dufter, som dessverre kan være ganske tydelig når hareduften knapt er merkbar. Det gjelder altså å utnytte været når støveren skal jages inn.

Når været har lagt et lokk over hareduften kan det til og med være best ikke å slippe hunden, i det minste der det er tett med rådyr.