Fire på tur i Sverige og Finland ved en av dem

”Vil du være med på jaktprøver i Nord-Sverige og Finland? Er vi heldige kan vi reise tilbake med flere svenske og finske jaktchampioner, kan du si. Det skal være veldig bra med hare i områdene nå. Når du får los kommer det først en hare, så kommer det en til, biløpere kan du si, og så kommer losharen som nummer tre!” Ja, dette hørtes jo fristende ut. Jon Randen hadde spurt forfatteren av denne beretningen og tre andre i Romerike harehundklubb som har avkom etter Mettäjuntin Sakke om vi ville være med på en slik ”ekspedisjon”. Ekspedisjonen ble gjennomført i slutten av oktober 2008, og her kommer noen ord om noe av det vi opplevde disse dagene.

Fredag kveld 17.10.2008 forlot vi Norge ved felles avreise fra Østby i Trysil, hvor den yngste mannen på laget var på harejakt. Deltakere på turen var Jon Randen med sin Hippu, Thomas Hauerberg med Emil, Per Åslund med Milla og undertegnede med sin Milla. Alle hundene er finske støvere. Hippu og Emil hadde både norsk og finsk jaktchampionat fra før, mens begge ned navn Milla bare var norske jaktchampioner. Ved hjelp av veiledning fra GPS tråklet vi oss fram på veier av ymse kvalitet fra skogområdene øst for Trysil og fram til E4 ved Sundsvall. Derfra var det strake veien nordover til Haparanda. Vi ankom Kukkolaforsen 14 km nord for Haparanda på lørdag ettermiddag, etter å ha vært på farten i over 20 timer uten søvn. Såpeglatt asfalt over en strekning på noen mil nord for Umeå forsinket oss en del. Biler på taket og i grøfta viste at det var farlig føre, og bilen til Jon slang slik at han og Per trodde det var feil med hjulopphenget. Vi tok en pause på veikanten i påvente av at sola skulle hjelpe litt.

Kukkolaforsen i Torneå-elven er kjent blant annet for rikt sikfiske, og fra hytta vi leide der kunne vi se at det ble håvet inn fisk på den finske siden av elva, med bruk av noen trakt-formede redskaper. Sitat fra stedets hjemmeside: ”Här används en metod, med långskaftad håv, som har anor från 1500-talet. Metoden är också unik geografiskt sett. Metoden finns bara i Östra Norrbotten och i Amazonfloden i Brasilien.”

Søndag var hviledag for hunder og trøtte eiere etter den lange bilreisen. Olavi Laukkanen fra Haparanda, som Jon har god kontakt med, hjalp oss med mange praktiske saker. Søndag var han på besøk og deltok i planleggingen av det videre oppholdet. Han var også med på en kveldsvisitt til Mettäjuntin kennel i Finland, bare en liten tur fra der vi bodde. Rakefisk fra Norge, med tilbehør, bidro til god stemning på hytta ved avslutning av hviledagen.

Mandag var det alvor. Nå skulle hundene vise hva de dugde til og vi så fram til at det skulle vrimle av biløpere og losharer. Prøvens kommisarie Åke Sandström, styrte arbeidet om morgenen før avreise, med kobling hundeiere-dommere og organisering av utreise til ”provrutene”, på en myndig og effektiv måte. En finsk hund uteble, og derfor fikk jeg med ”hjelpedommer”, Ove Ström, i tillegg til min egen, Roland Bränvall. Jeg fikk noe blandet inntrykk av min provrute. En flokk med tamrein trakk gjennom da vi gikk innover, og dommerne ble noe bekymret over hvordan det skulle kunne innvirke. Men jeg tror ikke det betød noen ting. Terrenget var dels myrlendt, dels karrig fastmark med glissen barskog og dels noen områder med fjell og steinur. Det ble nokså raskt uttak og en liten grå hare passerte oss ett og et halvt minutt før Milla. Men målbruken i starten lovet ikke godt. Det viste seg snart at dette gikk dårlig. Rimfrosten i minus 4 ved starten endret seg raskt til en tilstand med avrenning av vegetasjonen, da det kom inn varme luftmasser fra syd. Små harer vil gjerne helst bare stikke for å riste av seg forfølgeren, noe denne også gjorde. I det hele tatt, dette ble vanskelig, og etter en dårlig los var 73 minutter lostid alt Milla oppnådde på dag en. Med full tid neste dag kunne likevel det svenske jaktchampionatet oppnås.

Jaktprøvereglene i Sverige er mye lik de vi har i Norge. Men på noen vesentlige punkter er de forskjellige. For eksempel må losdyret sees av dommer. Videre må hunden ha selvstendig uttak for å få første premielos. Det vil si at hvis dommer eller hundeeier støkker ut haren, vil det ikke bli en godkjent førstepremielos. Dommeren gav derfor klar beskjed om at vi måtte gå forsiktig fram. Dessuten har hunden bare fire timer fra uttak til rådighet for å oppnå inntil 120 minutter lostid. Når de fire timene er gått, skal hunden kobles og eventuelt slippes et annet sted for å prøve å få ut ny hare.

Det gikk ikke så godt for alle andre heller, mange hunder slet. Hippu til Jon hadde fått løpetid men hadde jaget ca 50 minutter på ukjent losdyr. Per sin Milla lyktes heller ikke, 29 minutter på henne. Begge disse ble trukket før neste dag. Emil, derimot, hadde gått meget bra. Med full tid og høye egenskapspoeng ledet han etter første dag.

Etter høljeregn og sterk vind om natta var vi usikre på hvordan det ville gå med våre to startende hunder den andre dagen. Emil gjorde igjen sakene sine bra, og Per og Thomas, som også var med ut, regnet med at full tid var oppnådd. Dommeren hadde imidlertid registrert et tap, og konkluderte med 116 minutter lostid. Uansett, Emil fikk sin 1. premie i eliteklasse, og er dermed norsk, finsk og svensk jaktchampion. Det betyr at han dermed er kvalifisert for Nordisk jaktchampionat! Milla jobbet og jobbet, men det tok tid før hun kom i fot. Først vel tre timer etter slipp viste GPS-mottakeren at hun trolig var i fot. Det ble los straks, og vi hørte losen et kvarters tid før hare og hund dro ut. Dommeren, Thomas Nordström, er ung og sprek, ellers hadde det ikke blitt registrert mange minutter lostid denne dagen. Han lånte GPS’n for å komme i kontakt med losen. For hundeeier ble det fire ensomme timer før hund og dommer returnerte i bilen til Sixten Thyni. Han hadde hentet dem noen kilometer unna. Dommeren berettet at han hadde gått over tre kilometer før han kom i kontakt med Milla, som da jobbet i tap. Slik jeg forstod det var hun da i et område med diverse grusveger, i overgangen mellom skog, dyrket mark og bebyggelse. Etter 71 minutter lostid totalt ble det dødtap. Dommeren fikk koblet hunden og gikk for å komme til et sted hvor han kunne hentes. Han så da avtrykk av hareklør hele to kilometer utover veien, og at Milla hadde fulgt etter i en og en halv kilometer før hun hadde snudd. Hun måtte nøye seg med en 3. premie i eliteklassen, og altså ikke noe svensk championat. Av 18 startende hunder ble det oppnådd fem 1. EP, to 2. EP og tre 3. EP. Emil kom på femte plass, i og med at han ikke fikk full tid andre dagen. Med 120 ville han ha blitt nr to!

Onsdag reiste vi inn i Finland, hvor vi skulle slippe begge tispene med navn Milla i prøveterrenger i Salla. Olavi Laukkanen hadde organisert det hele ved hjelp av prøvelederen i Finland, og han var også med på turen. Han skulle være med som dommer i tillegg til tre finske dommere. Etter en ”liten biltur” på vel 20 mil overnattet vi på hotell i Kemijärvi.

Torsdag morgen kjørte vi en times tid videre østover før vi kom til prøveterrenget. Været og forholdene virket helt OK, noen få plussgrader og barmark. Opplysningene fra dommerne om at det var lite hare i terrenget var imidlertid urovekkende. Som kjent for mange er prøvereglene i Finland svært annerledes enn reglene i Norge og Sverige. I Finland har hunden fire timer til disposisjon for søk og fotarbeid. Når losen er i gang, har hunden 120 minutter til disposisjon for å jage. Når 120 minutter er gått, kobles hunden. Den skal så slippes i nytt område for å prøves på ny hare. Hvis da mye tid er brukt til søk på første slipp og det er glissent med hare, blir det små sjanser for å klare 1. premie i EP. For å oppnå 1. EP må hunden ha klart lostid på for eksempel 120 + 90 minutter, samt ha gode egenskapspoeng. Det ble fort klart at det var dårlig vitring, selv om vi trodde det skulle være bra forhold. Det tok tid før hundene kom i fot, og markeringen av foten var svak. Milla til Per gikk hele søktiden på fire timer uten å få ut. Min Milla klarte å få haren på bena først etter tre og en halv time. Losen gikk radig i starten, men etter en tjue minutters tid, lagde haren trøbbel ved en skogsbilvei en kilometer fra uttaket.  Etter en halv times tap ble det gjentak, men nå ville haren bare gå og stikke i det området hvor losen startet. Da de 120 minuttene var omme, hadde hun bare klart 71 minutter lostid. Mulighetene for å klare 1. premie var da nærmest lik null, og vi avsluttet.

Nå var det på tide med hjemreise, og det var litt av en tur som stod foran oss. Prøveområdet i Salla lå bare tre mil fra grensa til Russland! Før vi kom tilbake til Haparanda igjen torsdag kveld, besøkte vi Johanna Isaksen, eieren av tispa som gikk til topps av de finske støvertispene på verdensutstillingen i Stockholm, FIN MVA MV-08 JV-05 PMJV-05 V-05 V-07 FINUCH Syysaamun Murku. Der ble det kaffe og bikkjeprat sammen med med hennes samboer Ismo Parpala, i et hus med en fin beliggenhet på et nes i en av Finnlands ”tusen sjöar”. Opplegget for hjemreisen var ikke detaljplanlagt. Men ved velvillig hjelp av Allan Bergstrøm, fikk vi ordnet overnatting i Luleå. Å satse på bilkjøring på natta etter å ha vært oppe tidlig på morgenen og med påfølgende timer i skogen ville være uforsvarlig. Fredag gikk det i ett med bilkjøring, til vi var hjemme igjen femten timer senere.

Vi fikk aldri se biløperne i losen, og utbyttet i form av jaktchampionater var magert. Bilreisen var også noe slitsom, men vi hadde en hyggelig tur i trivelig selskap. Rakefisken m.m. på kveldstid satte en spiss på det hele. Takk til Thomas! Vi så mange fine hunder og traff mange trivelige og hjelpsomme mennesker. Alt i alt, en minnerik og fin tur. Takk til Jon for ideen og for alt forarbeidet!